"Hva er greia med superhelter?"

Tittelspørsmålet ble stilt av min kollega Eivind Nordengen i hans siste blogginnlegg. Han skrev 1500 ord og klarte å trekke inn alt fra Donald Duck til vår herre og frelser Jesus Christ Superstar. Men han fant ikke et svar på spørsmålet han satte ut med, nemlig hvorfor The Avengers var så populær. Jeg følte for å gi ham et skikkelig svar, og endte opp med å skrive en kommentar som var nesten like lang som blogginnlegget:

 

*Leser gjennom teksten, leser den en gang til, går ut og tar seg fem sjelegranskende minutter på terassen, kommer inn igjen og leser teksten en tredje gang, henter seg en øl, setter seg ned og forbereder seg på å forklare hvordan ting henger sammen* 

Ok, hør meg ut...

Det store spørsmålet først: «Hva er greia?». Svaret går dels på filmvitenskap og dels på menneskelig flokkmentalitet.

 

A hero to save us...

Superheltfilmer har vært en massiv bølge i den vestlige filmproduksjonsscenen nå siden årtusenskiftet. Superheltfilmer før det har også opplevd popularitet, men fra «Spiderman» og etter er det mulig å se en oppadstigende popularitetskurve som få sjangre før dette har oppnådd. Tiden mellom 2001 og nå har vært en periode gjennomsyret av uro og et nærvær av terror som var ukjent for de fleste. Fryktobjektene var også fremmede. Hovedskurken var en skjeggete mann som satt i en hule i Tora Bora-fjellene og utviste en tegneserieaktig form for ondskap når han snakket om at den vestlige sivilisasjonen skulle styrtes i et hav av kristent blod. I slike tider trengte vi ubestrident gode idoler å se til for moralsk støtte og mot. Mange steder var religiøs opprustning den eneste responsen de kjente til, men med den nå utbredte bruken av internett hvor glorifiseringen av nisjehobbyer som tegneserier vokste så kom et alternativ opp i dagen; Superhelter. For en veldig stor demografi av unge voksne så var det nå kult å være ateist, nerd og vitenskapelig interessert. Superheltene fra de gamle tegneseriene ble ikoner for dem som de kunne se opp til i denne fasen. Det at det skjedde nå var ikke tilfeldig, for disse tegneserieheltene kunne blitt adaptert i stor stil når som helst. Men noen visste at det lønte seg å vente.

 

Timing!

Til enhver tid så finnes det tusenvis av manuskripter i Hollywood-maskineriet som venter på å bli plukket opp. Disse manuskriptene kan ha ligget på vent i flere år. Det handler nemlig ikke bare om å bruke sine femten minutter i rampelyset på best mulig vis, men også om timing. Når den tidlige bølgen med «Batman»-filmer på 90-tallet viste at det lå profitt i solide superheltfilmer så ble mange adaptasjoner fra tegneserier foreslått og utviklet helt til script-stadiet. Men så ble det stille en stund, og «Spiderman» måtte tjene inn 800 millioner dollar før produksjonsselskapene våget å prøve seg på den sjangeren igjen.

 

The circle of life

Superheltfilmenes utvikling derifra har vært mangfoldig, men har gått i en stødig retning mot selvbevissthet. Karakterene ble også mer komplekse, og det var ikke alltid like klart om protagonisten gjorde godt eller vondt med handlingene sine. Hvis du sammenligner den neste milepælen; «Batman Begins», med «Spiderman» så fremstår Peter Parker som en speidergutt i forhold til Bruce Waynes plagede sjel. Året etter så kom en reboot; «Superman Returns» hvor Supermann stakk fra oppdragelsen av sin egen sønn, er full av angst over sin rolle som humanetisk romvesen og bruker mesteparten av klimakset i dødsrier med en kryptonittdolk i hjertet. Og dette var det store gyldne ikonet Supermann! Denne perioden (Som Christopher Nolan pent må ta på seg noe av skylden for) fra 2005 til ca. 2010 avlet frem teleskopordet Grimdark, som var et kjærlig mobbeadjektiv for superheltfilmer som tok seg selv alt for seriøst. «Batman Begins», «Superman Returns», «Ghost Rider», «Spiderman 3″ (muligens den grimdarkeste av de alle), «The Dark Knight» og selvfølgelig «Watchmen», en tre timer lang tåreperse om superhelter som en døende rase.

 

Superhipstere

2010 og 2011 var den lille perioden med selvironiske superheltfilmer av en relevant verdi før syklusen begynte på ny. «Kick-ass», «Scott Pilgrim vs. The World», «Super» og «Defendor» viste hvor distansiert disse superheltuniversene var fra vår virkelighet ved å ta elementer derifra og vise hvor mye de stod ut i realistiske settinger. Disse filmene fungerte som en kommentar på popularitetsbølgen av superheltfilmer opp til dette punktet og hvordan kanskje, bare kanskje, det var på tide å kaste litt kaldt vann i fjeset og begynne på nytt. Historiene var blitt så episke og så mye større enn livet at som virkelighetsflukt var det mest å regne som en enveistur. De selvironiske superheltfilmene markerte slutten for oppblåste superheltepos i denne runden, og markedet måtte preppes på ny for neste omgang.

 

Here we go again

Ut fra dette så kom oppbygningen til «The Avengers». 2011 var året hvor frøene ble sådd, med intet mindre enn fem superheltfilmer med opprinnelseshistorier. Ingen av filmene tjente mindre enn 200 millioner dollar, og tallene viste at markedet var klart for en ny runde opprampning av de episke dimensjonene. En kan ane konturene av hype-maskineriet som avgjør hvilke historier som skal fortelles når, og med hvilke budsjetter. Christopher Nolan kunne antageligvis jobbet på spreng for å få «The Dark Knight Rises» ut så fort som mulig etter «The Dark Knight», men slik som han har lagt opp tempoet for produksjonen så slippes filmen ut på et marked som ikke bare vil ha enormt episke historier, men som er vant til å tenke at det er normen!

Så hva er greia med superheltfilmer? Hype. Kald og kalkulert hype. Disse gudebildene blir bygget opp for oss slik at vi kan tilbe dem og i denne tilbedelsen gjøre de til noe mer. Uten mytosen rundt seg så er avhørsscenen fra «The Dark Knight» en pastisj av film noir-scener hvor skurken blir klynget opp mot veggen av detektiven, bare det at her så er den gjort med skurken i klovnesminke og detektiven utkledd som en flyvende rotte. Likeledes så er «The Avengers» som konsept så opphypet at det var dømt til å lykkes. Om fem-ti år så vil vi kanskje se tilbake og tenke at filmen er platt og usjarmerende, men her og nå så har filmen en så mye høyere verdi bare fordi publikum er preparert for visningen. En films motstand mot tidens tann er det mest pålitelige kvalitetsstempelet vi har, men det har ingenting for seg å sette seg ned for å vente et tiår eller så bare så man kan si at man hadde rett, at filmen virkelig ikke var så god, og få anerkjennende nikk fra resten av publikummet. Sånn sett så krever det mot å gå mot strømmen og prøve å si noe usagt om «The Avengers». Til tider så vil man tvile, og til tider så vil det føles som om man går glipp av noe som alle andre får med seg, men så lenge argumentene dine er gode så skal du aldri bekymre deg. Det eneste du skal passe deg for er å komme med uttalelser som:

«Noen ganger er en popcornfilm en god popcornfilm. Men det betyr da ikke at man kan gi The Avengers terningkast 6! Da kan man i det minste ikke se seg selv i speilet og kalle seg seriøs filmkritiker lenger.»

Selvfølgelig kan man gi The Avengers terningkast 6! Og du kan gi den terningkast 1! Så lenge du kan argumentere godt for synsuttrykket ditt så kan du si hva som helst om filmen. En seriøs filmkritiker er bare så god som det argumentene hans er. Ellers så er han bare en synser.

Jeg håper at jeg har fått oppklarert en del om superheltfilmers popularitet. Jeg måtte grave en del for å være bombesikker på påstandene jeg kom med.

The Avengers 3D (2012)

The Avengers er en fordømt god kinoopplevelse, hvis du har gjort researchen din. Den har oppturer og nedturer, drama og innsikt, men mye vil være tapt på en kinogjenger som ikke har sett de forestående filmene i Marvels store Avengers-epos som begynte helt tilbake i 2008 med Iron Man. Om du kommer inn uten å ha gjort hjemmeleksa di så er faren der for at vil forbli ubeveget av det som er et stort og veldig underholdende klimaks til et fire år langt epos.


filmweb media

"Hulken, Robin Hood, Jernmannen, Samuel Jackson med piratlapp, The Human Torch, Scarlett Johansson og Hollywood-Thor ER Hevnerne!"

Hammer, meet shield

The Avengers er filmen som en hærskare av Marvel-fantaster har gått og ventet på siden Nick Fury steppet ut av skyggene etter rulleteksten i Iron Man og tilbød ham en jobb. Mye forventning, mye hype og skummelt lite informasjon om plottet, ut over at Loki slipper løs på en eller annen måte og forårsaker djevelskap igjen. Nå som jeg endelig har sett den så kan jeg trygt si at filmen er alt det traileren bygger den opp til å være: to timer og tolv minutter med voksenversjonene av Power Rangers som løper rundt og denger ondskap til kuene kommer hjem. De seks heltene og skuespillerne som gjør dem levende er i toppform, og leverer utmerkede karakterportretter.

 

And introducing Joss Whedon!

Mannen som fikk regissere herligheten er en av nerdekulturens store helter, Joss Whedon. Mannen bak BuffyFireflySerenity, og den kriminelt undervurderte Dr. Horribles Sing-along-blog fikk her både manus og regi, og med det så kom utfordringene festet til slike yrker. Whedon er uten tvil en bedre manusforfatter enn regissør, for dialogen i The Avengers er så snappy og leken som man kunne forvente seg. Whedon bringer med seg en Deadpan-humor som er ytterst velkommen i et univers som er langt forbi det punktet hvor du kan ta det 100% seriøst. Det er ikke bare Robert Downey Jr. som får briske seg med vittige comebacks; alle seks hovedfigurene viser frem et veldig levende språk seg i mellom som er en fryd å følge med på. Det er dette som er det bærende elementet i The Avengers, samspillet mellom disse personene. Hulken, Thor, Captain America, Black Widow og Hawkeye er tillagt like mye tid som min personlige favoritt Iron Man og ingen stilles i skyggen av andre. Dette er spesielt godt gjort i en krangelscene mellom fem av karakterene hvor det stilles spørsmål bak motivasjonen til direktøren for det hele, Nick Fury, spilt av Samuel L. Jackson. Dette store fokuset på kjemien i verdens minst sannsynlige dream team etterlater liten plass til å bygge opp en massiv fysisk trussel rundt erkefienden Loki. Han er fra før av kjent som en strateg og renkesmier, men ingen fysisk fare. Så til hans hjelp serverer Whedon en til nå unevnt alliert i form av Chitauriene, også kjent som rom-metall-fisker i mindre innviede kretser. Det er vanskelig å gjøre et slikt element velfungerende i en slik mix, og det er ærlig talt det eneste svake punktet jeg ser ved filmen. Opp til da så avgir Tom Hiddleston en god, creepy aura som oser manipulasjon og stormannsgalskap. Mentalt sett så er han en verdig match for de seks heltene.

Summa summarum: The Avengers er sammenkomsten vi har ventet på, og det er sammenkomsten vi fortjener. Filmen fungerer like godt som en oppfølger til Iron Man-filmene som til Captain America eller The Incredible Hulk. Nye karakterer overses heller ikke i miksen, og vi får en god oppbygning og karakterutvikling av Hawkeye og Black Widow, som ellers bare har blitt hintet til i eposet så langt. Det eneste som trekker ned er skurkene, som utenom Loki er helt identitetsløse. Men filmen er morsom, spennende og vittig, og for det så gir jeg den en terningkast 4.


comicbooked.com

En FANTASTISK firer!

En fantastisk mash-up av alle filmene Oscar-nominert for "Best Picture"

Mona Lisa på skala

(Opprinnelig publisert på http://student.hil.no/kulturpublikasjon2/ som en del av et skoleprosjekt. Gjenpublisert her fordi jeg følte for det.)

En kommentar på karakterbruk i filmanmeldelser

Jeg er en filmanmelder. Både som hobby og utdannelse så formidler jeg mine inntrykk av en film og trekker frem det som jeg mener er relevant for mine lesere. Jeg vurderer filmen opp mot lignende verker, konvensjonelle filmteorier og tekniske grep, og så samler jeg inntrykket i en vurdering som jeg argumenterer for. Så setter jeg en karakter på filmen. Det er den delen jeg liker minst.

Jeg har aldri vært helt komfortabel med karakterskalaer i anmeldelser. For meg så har det vært et nødvendig onde, fordi man har ikke alltid tid til å lese en tusen ord lang anmeldelse av en film, og noen ganger så orker man ikke å bla hele veien ned til konklusjonen. Noen ganger så trenger man bare en skalaavhengig indikator på hvor «god» et kunstobjekt er. Og i samme vending så aksepterer man at kunstobjektet kan settes på en grov skala og sammenlignes med andre kunstobjekter ut fra kriterier som danner de empiriske basisene for skalaen. For mange så blir denne vilkårlige rangstigen for kunstobjektene en dominerende mentalitet som blir avgjørende for om hvorvidt de mener at kunstobjektet er verdt en nærmere inspeksjon. Jeg har venner og bekjente som plent nekter å gå og se filmer som får mindre enn «terningkast fire» eller «bare fem av ti». Og når jeg spør dem om de har tenkt over hvor nøyaktig en skala basert på terninger egentlig kan være så skuler de tilbake.

Hovedfokuset mitt ligger på film, fordi det er en uttrykksform og underholdningsformat i gråsonen mellom industri og kunst. Med det så mener jeg at filmer produseres for forskjellige formål og etter diverse kriterier, og av dette får man filmer med vidt forskjellige elementer. Det eneste gjengående elementet man kan spore i alle filmer er bevegelige bilder. Det er knapt nok noe å basere skalaer på. Det å se en film er en subjektiv kunstopplevelse. Selv de grunneste filmer med åpenbart manglende artistiske motiver har elementer ved seg som gjør det umulig å noensinne gi en karakter som er universelt gyldig. Disse elementene blir av og til anerkjent for den kvaliteten de innehar, og man utvikler en smak for filmen basert utelukkende på de elementene. Mange slike filmer blir kjent som «guilty pleasures», fordi i følge den generelle konsensusen så skal man ikke like disse filmene. Personlig så er jeg en storfan av Wild Wild West fra 1999, med Will Smith og Kevin Kline. Etter mange målestokker så er det en forferdelig film, men etter personlig smak så er den sjarmerende og fargerik. Det fins ingen karakterskala som kan uttrykke den meningen på en rettferdig måte.

Et annet poeng som jeg vil peke ut er forskjellsbehandlingen av forskjellige kunstformer. Aftenposten ruller terninger på plateutgivelser og filmer, men ikke på bøker. Ingen setter karakterer på malerier. Det ville vært protester om en seriøs kunstkjenner satte Mona Lisa på en skala og kom ut med noe mindre enn den høyeste anmerkning. Dette av flere grunner, men hovedsakelig fordi i det store bildet så er filmer ansett som lavmålskunst, mens malerier er høyverdig kunst. Men igjen; det er subjektivt.

Det er en grunn til å være så kritisk til ratingskalaer. Skalaene forenkler og flytter fokuset vekk fra det som virkelig skaper en god vurdering av en film: innsikt. Hva er poenget med å skaffe seg innsikt i en film som The Graduate hvis den bare får åtte komma én av ti mulige stjerner på IMDBs skala? Alt for mange stanser der, fornøyd med det inntrykket som de har fått. Det stanser en videre innsikt i en film som har så mye mer ved seg enn den gjennomsnittlige konklusjonen som (per 25.01.12) 484 brukere og 109 kritikere har kommet frem til. Men mange vil ikke se det, fordi de «Ikke ser filmer med mindre enn ni stjerner». Som en alt for vag indikator, med den samme nøyaktigheten som et rykte, så er den eneste positive siden ved terningkast, stjerner og tall at potensielle seere kan bli positivt overrasket når de ser hvor høyt en film blir gradert i forhold til det de forventet.

Det er også en viktig forskjell mellom graderinger og meninger: tall og skalapunkter er definitive og uforanderlige, meninger er alt annet enn det. Ta filmkritikeren Roger Eberts anmeldelser av The Graduate. Den første anmeldelsen han skrev i 1967 er positiv og idealistisk, med et sterkt fokus på hvordan filmen er et friskt innslag med få feil. I 1997 så skrev han en ny anmeldelse, nå i retrospektiv hvor han sier at filmen bærer mindre mening enn det han først trodde, men virkelig skapte en forbindelse med datidens generasjon. På hans firestjerners system så ga han den først full pott, og så gikk han ned til tre stjerner tredve år senere. Filmen var den samme, men mottageren forandret seg. Et annet perspektiv for en annen situasjon. Han har selv innrømmet at da han først skrev en anmeldelse av den da den kom ut så var han ung og påvirket. Det viser da at filmanmeldelse er en subjektiv opplevelse, og det finnes ingen universelle parametere. En skala er da vilkårlig og situasjonsavhengig.

Og Roger Ebert viser at han er i stand til å skifte mening etter et kvart århundre
 

En av de mest briljante karakterskalaene jeg noen gang så var en som ble brukt av filmanmeldere i en liten amerikansk nettavis. Skalaen var enkel nok: Den bestod av et surt smilefjes, et nøytralt smilefjes og et blidt smilefjes. Innenfor denne trepunktsskalaen så fikk artikkelforfatterne beskrevet hva de følte om saken på en enkel ikonografisk måte. Minimalistisk tenkning på sitt beste. Etter min mening så er problemet mange anmeldere støter på fra starten av at fokuset ligger på å definere filmene så nøyaktig som mulig etter imperialistiske mål. Ta en side som Rotten Tomatoes, hvor en films kvalitet kan defineres ned til en hundredel i form av prosenter på en «Freshness»-skala. Eller IMDB, hvor kvaliteten defineres ned til en desimal. Argumentet for så pinlig nøyaktige kvalitetsstempler er at de er basert på ikke bare én persons mening, men gjennomsnittet av flere avgitte stemmer. Styrke i numre, kan man si. Med dette så gjør man filmen til et statisk produkt med gitte kvaliteter som varierer alt etter produksjonsinnsatsen. Intet ansvar hviler på mottagerens skuldre for egen vurdering og innsikt. Og det er ikke bare hemmende for forståelsen av filmer og kritikkformidling, det er direkte trist.

Nader og Simin - Et Brudd (2011)

Iransk film er et eksotisk innslag på norske kinoer, et innblikk i en kultur som vi her oppe på steinrøysen vår sjelden får innsyn i. "Nader og Simin - Et Brudd"  begynner med en ganske så universell og lettgjenkjennelig konflikt; en skilsmisse. Men det utvikler seg til å bli noe langt, langt dystrere utover i den ganske langdryge historien.

De lager duckfaces i baderomsspeilet. Moderne Iranere har all moroa.

Jeg er ikke godt kjent med Iranske filmer. Den eneste filmen jeg har sett før med motiv fra Iran var "Persepolis", en selvbiografisk animasjonsfilm av Marjane Satrapi om det å vokse opp i Iran under den Islamske revolusjonen. Den ga inntrykk av et strikt samfunn hvor det å utfolde seg på individuelt nivå var direkte farlig. Spol fram til 2011 og "Nader og Simin" handler om individuelle valg og handlinger i et miljø som er langt åpnere og friere.

Nader og Simin er et ektepar med en 11 år gammel datter, Termeh. Simin vil ta med seg datteren og flytte utenlands, mens Nader vil bli for å ta seg av sin Alzheimerrammede far. De prøver å ta ut en skilsmisse, men møter problemer både av byråkratiske og emosjonelle typer. I tillegg så leier Nader inn en gravid hushjelp, Razieh, som spontanaborterer dagen etter en fysisk krangel med Nader. Herifra er det duket for et drama med både religiøse, kulturelle og intime aspekter som er fordømt godt gjennomført. Mesteparten av filmen er tatt opp med håndholdt kamera i en by som sakte åpner seg for moderne (men ikke nødvendigvis vestlig) kultur. Cinematografen og settdesigneren har noen av  de mest utakknemlige jobbene i bransjen, og her i "Nader og Simin" føler jeg viktigheten å påpeke hvor godt arbeid de gjorde for å vise Iransk dagligliv og de mange fasettene av det. Det er aldri overtydelig, men du vet når den neste scenen foregår i et fattigere hjem enn det  forrige. Du aner hvordan livene til disse personene utarter seg mellom scenene. Det er "Show, Don't tell"-mentaliteten på sitt beste.

Skuespillerne gjør gode prestasjoner, med en spesiell merknad til Shahab Hosseini, som spiller den hissige og impulsive ektemannen til Razieh, Hodjat. Han har definitivt de mest utagerende karakterhandlingene, og er til tider den mest lettforståelige personen i dramaet. Dialog er ryggraden som holder dramaet oppe og som binder sammen hodet og enden på fortellingen, og når alle snakker persisk så går forståelsen av karakterene på de subtile elementene. Tonefall, kroppsholdning og handling gir kjøtt på ryggraden. Derfor så var den karakteren som jeg likte minst også en av de som vi skulle empatisere mest med; Nader. Nader er en prinsippfast mann stilt overfor vanskelige valg når han må ta seg av sin gamle far og finne et kompromiss med kona, samt konfrontere Razieh når hun påstår at han forårsaket aborten. I denne situasjonen så er det vanskelig å tenke klart, men til tider så er Nader dummere enn publikum, og gjør valg som reflekterer de begrensningene. Om du har sett en b-skrekkfilm så kjenner du til frustrasjonen når en karakter går alene ned i kjelleren, splitter opp fra de andre karakterene eller gjør et utall andre ting som ikke gir noen logisk mening. Dårlige beslutninger som gjøres kun for å drive dramaet videre er en av de letteste måtene å ødelegge illusjonen av historiefortelling på.

Men "Nader og Simin - Et Brudd" lider ikke stort på grunn av det. Den lider mer av lengden. Dette er en film som krever sitt av publikums utholdenhet, når historien er to timer lang. Det er ikke forferdelig mye, men det føles virkelig som to timer har passert når du reiser deg fra kinosetet. Det er filmens styrker (subtiliteten, den grundige forklaringen av hovedkarakterenes situasjon og tankevirksomhet) som også gjør den utfordrende å se på for en som ikke er vant med Iransk film eller skilsmissedramaer. Jeg skulle gjerne sett at filmen ble kuttet ned til 90 minutter, men det er vanskelig å si hvor man skulle begynt klippingen.

Summa Summarum: "Nader og Simin - Et Brudd" er en veldig solid historie som til tider kan være krevende på utholdenheten. Jeg anbefaler å se den fordi det viser Iransk dagligliv fra en privat side som vi sjeldent ser på nyhetene eller i andre filmer. Terningkast fem.

Dobbelfeature med "Spykids 4D" og "Johnny English Reborn"

Jeg var veldig glad i James Bond-filmene da jeg var liten. De var spennende, de var latterlige og mer enn noe annet så var de stilige. De har også avlet frem flere parodier enn SNL og Youtube kombinert. Den tidligste kom i 1967, med Peter Sellers, Woody Allen og Orson freakin' Welles. Bondparodiene har tapt seg litt siden da, og kveldens filmer er gode kandidater for bunnplassen.


"Hi, I'm Orson Welles and I don't give a shit!"

"Spy Kids 4D: All The Time In The World" i 3D med norske stemmer

Det er hardt å gå inn til en forestilling vel vitende om at filmen ikke er laget for sånne som deg. Robert Rodriguez har nemlig en artig businessplan der han lager kommersielle filmer hovedsakelig for å sponse "Spy Kids"-serien sin. Og "Spy Kids"-serien lager han for barna sine, i følge ham selv. Det at han tjente 100 millioner dollar bare på den første filmen alene kommer ved siden av som en fin bonus, selvfølgelig.  Så når jeg og Matias satte oss ned med 3D-briller og 4D-Aromascope-kort så var det med en heroisk velvilje. Vi skulle se filmen for den verdien den hadde, og vurdere den med et avbalansert sinn.

Så begynte karakterene å snakke norsk.

Og så fant jeg ut at to av luktekortene var syntetisert promp.

Det gikk nedover derfra.

Men, som sagt, det er ikke en film laget for meg. Jeg kan sitte her og være en grinete filmanmelder hele dagen, og det eneste jeg vil få ut av det er å gå fullstendig glipp av poenget. Dette er en barnefilm. For barn. Men ingen av barna i salen lo. Derfor vet jeg at denne filmen er bæsj. Eller for å si det i ord Robert Rodriguez forstår: luktekort nummer 7.

Luktekortopplegget funker ikke. Alt lukter det samme, fra "godteriet" til "babybæsjen". Men kanskje jeg ikke skal kimse av dette opplegget. Rodriguez er tross alt mannen bak "Sharkboy And Lavagirl in 3D", en av de tidligste filmene som brukte den moderne formen for 3D-effekter. Kanskje kommer luktekortene til å ta av, og om ti år så vil publikums opplevelse av hovedkarakterens morgenånde være essensiell for filmplottet. Men innen da så har Rodriguez antageligvis slått igjennom med "Spykids 5D", med Poke-o-scope; den revolusjonerende filmopplevelsen hvor Robert Rodriguez personlig kommer til din kinosal og stikker deg med en pinne gjennom hele filmen.


"Hi! I'm Robert Rodriguez, and I'm here to poke you until you like it!"

Kan jeg si noe positivt om denne filmen? Joa, det skal sies at Rodriguez prøver å forklare tidsreiselogikk på et ganske avansert nivå. Men når dette blandes med scener med snakkende robothunder så er han egentlig ute på ganske dypt vann, rent vitenskapsmessig.

Johnny English Reborn

For meg så kommer Rowan Atkinson i to smaker: Tørr og britisk, med et hint av morbid humor (Blackadder) eller latterlig og hemningsløs slapstick (Mr. Bean). Jeg har alltid beundret Atkinson for at han kunne føre en slik balanse mellom to veldig polariserte former for humor. Jeg oppdaget Mr. Bean først i barndommen, og lo meg halvt ihjel hver gang han snublet. Senere så oppdaget jeg Blackadder-serien, og skjønte at det var en dypere forståelse for humor der enn bare slapstick. Når man i tillegg slenger inn alt han har gjort utenom Blackadder og Mr. Bean så fremstår Atkinson som en mann med en nærmest encyclopedisk forståelse for humor.


Sort Orm med bønner til høres definitivt ut som noe fra det britiske kjøkken.

Så hvorfor i svarteste gravhumoren syns jeg ikke at "Johnny English"-filmene er morsomme!? Hvorfor er ikke en Bond-parodi med en av de ypperste britiske komikerne i live morsom? Kanskje fordi filmen er grunnere enn et barnebasseng. Kanskje fordi ingen av karakterene utviser mer enn et minimum av sympati. Kanskje fordi den går for langt til å tas seriøst, men ikke langt nok til å virkelig slippe seg løs. Kanskje fordi produktplasseringen dasker deg i ansiktet med en tilstedeværelse som Rowan Atkinson selv bare kan drømme om.


"Pardon?"

Rowan Atkinsons sinn svever ut og vekk fra denne filmen omtrent tretti minutter uti historien, og vi er etterlatt med et tomt skall av en mann som blir kastet frem og tilbake som en filledukke mens manusforfatterne og regissøren skriker til publikummet at de skal le. "Hvorfor ler dere ikke!? Han blir jo sparket i ballene! Og se! Nå holder han dronning Elisabeth i et kvelertak og denger henne i senk!" 

Men vi har sett dette før. James Bond-filmene var jo i seg selv ganske sprø, og det var mer humor enn seriøsitet i Bonds handlinger. For meg så fremstår "Johnny English Reborn" som en blodfattig kopi som feiler på å være en parodi, like mye som den feiler på å skape drama når de seriøse øyeblikkene kommer. Om jeg kan si noe godt om denne filmen så er det at regi, klipping og misé-en-scene er gjort tålelig bra. Å være kameramann eller lydklipper er en utakknemlig jobb der arbeidet ditt blir akseptert i beste tilfelle og fokusert og kritisert i verste tilfelle. Her så er alt gjort sømløst og profesjonelt, for å bringe oss en Rowan Atkinson på halv damp.

Jeg håper virkelig at det blir noe av den femte Blackadder-sesongen, så vi kan se Atkinson der hvor han briljerer.

Summa Summarum: Jeg kan dø lykkelig om jeg aldri må se en Rodriguez-film med luktekort til igjen. Det stod mellom det og de norske stemmene som det mest irriterende elementet. Terningkast en.

Rowan Atkinson må finne seg noe annet å gjøre enn halvhjertede Bond-parodier. Med dette så håper jeg at han er ferdig med Johnny English-filmene, og kan gå videre til å briljere på annet vis. Terningkast to.

Friends With Benefits

"Friends With Benefits" er like romantisk som en kjappings i toalettbåsen, og like underholdende.

Friends With Benefits

Det var en gang to veldig vakre mennesker. Ei jente som drømte om å bli en svane og en gutt som drømte om milliarder av dollar der andre kun drømte om millioner. Dette er historien om hvordan disse to veldig vakre menneskene fant hverandre, og hvordan de trengte en helaftens spillefilm for å finne ut at de kunne spleises uten noe større mén. Hvis "I Am Number Four" var filmekvivalenten til en hamburger så er "Friends With Benefits" cellofanpakket hurtigmat, men av den litt mer classy typen.


"Friends With No Strings Attached To The Benefits" 

"Friends With Benefits" er litt over en og en halv time med produktplasseringer, hule karakterer, skinnende overflater, mer produktplasseringer, greit skuespill fra Mila Kunis og Justin Timberlake, noen søte øyeblikk og klisjéer og metaklisjéer. Yup. Metaklisjéer. Smak på det ordet. Dette er en romantisk komedie hvor hovedkarakterene er møkk lei alle de tradisjonelle merkene på en romanse, og hopper rett til pulingsen. Og så blir det emosjonell oppbygning og konfrontasjon, før han og hun finner sammen til slutt, i den mest klisjéfylte slutten manusforfatterne kunne diske opp med.


"Sjå Justin! Schtøgge mennesker!"

Det er gode elementer her. Filmen er regissert av Will Gluck, mannen bak "Easy A". I tillegg til regi så sto han også for produksjonen. Og det merkes at han har virkelig prøvd å gi liv til det som ellers er et slapt manus spekket med name-dropping og produktplassering. Humor er en viktig bit her, for om "Friends With Benefits" har seriøse mangler i den romantiske avdelingen, så makter den å være småfrekk og morosam til tider. Dette med produktplasseringer er såpass tilstedeværende at det er bare å akseptere med en gang, så plager det deg ikke mer. Egentlig så har vel denne filmen et mer naturlig bilde av New York enn de fleste "Big Apple"-flicks, da New York er overmettet med reklame til det punktet at ingen bryr seg lenger.


Skal du avlegge et løfte om fri sex uten emosjonell involvering,og du trenger å begå helligbrøde i samme slengen? There's an app for that.

Men hva med hovedattraksjonene? Mila Kunis og Justin Timberlake leverer inn prestasjoner som er...greie. Rollene tilsier at de skal late som om de ikke er Kunis og Timberlake, to av de vakreste menneskene på den vestlige halvkule. Neida, de er Usikre Dylan og Emosjonelt Ustabile Jamie, to mennesker som liker å gjøre narr av romantiske klisjéer og som tror at de er så fordømt kule fordi de holder igjen følelsene sine. Det er en universell ironi at i denne filmen så toucher karakterene borti de overfladiske klisjéene og rykker tilbake fra dem som om de var pestbærere, men de elementære klisjéene består som føkkings granitt og sementerer denne filmen som det den er: Bare enda en halvgod romantisk komedie i en lang rekke med like halvgode RomComs. Gimmicken til "Friends With Benefits" var da at den skulle være ironisk, men om noen har holdt et øye med hipsterne de siste åra så burde det vites at det er ikke en garantert suksess om det ikke gjennomføres 100%.

Summa Summarum: Filmen starter bra, med frekk humor og karakterer som er likandes de første førti minuttene, men det bærer ikke til slutten og de originale aspektene må vike for en veldig klisjéfylt slutt. Ikke en forferdelig slutt, bare en ekstremt klisjéete. Man kan nesten si ironisk klisjéete. Terningkast tre.

Three Monkeys sommerspesial 2011

De tre apene er tilbake! Mer film, mer synsing, mer drama, mer av alt!

Slottsfjellfestivalen 2011!

Jeg kom meg av gårde til Slottsfjell akkurat i tide for å ta inn klimakset. Lørdagen var fantastisk, med god musikk sammen med gode venner. Da var det verdt fem timer med tog og buss, og jeg gleder meg til neste gang.

Første konsert var Blood Command, som jeg desverre ikke har noen bilder fra, men herre så rått det var. Vokalisten hadde en strupe av rustfritt stål!

Andre konsert var Anthony Hope, som spilte litt variert og veldig godt. Et pent funn som jeg skal sjekke ut mer.



Neste på lista var en veteran som samlet mer liv enn det jeg hadde forventet. Skam på meg for at jeg tvilte på karismaen til Erasure.



DATAROCK DATAROCK DATARÅKK RADATRÅKK DRATAKRÅKK RÅKKEDATA DATTAVARRÅKK DADDARÅRR



FRA I DAG AV SÅ VIL JEG ALDRI SI MEG FORNØYD MED EN KONSERT MED MINDRE DEN ENDER MED CROWDSURFING I GUMMIBÅT. 'NUFF SAID.


Med en random dude i forgrunnen som ikke lar seg hypnotiseres av gummibåten.


Mogwai rett etterpå var en pen avkobling. Mer stemningsfull musikk skal du lete lenge etter.



Kjell ble helt borte i musikken og merket ikke at jeg rettet et kamera mot ham.



Og så som en pen avslutning på kvelden så rundet jeg av med å stå nesten helt fremst på en intimkonsert med et herlig band. Husker ikke navnet helt, tror det var Kaiser Chiefs eller noe. De hadde ihvertfall en kjempefin maskot!



Og de var kjempeflinke til å spille. De kommer sikkert til å bli store etter hvert.



Og en av dem, Jan Ove Ottesen tror jeg, lagde liv da han dro frem en tromme ogJEG KLARER IKKE Å HOLDE MASKA LENGER! KAIZERS ORCHESTRA! I FULL MUNDUR! DET VAR FANTASTISK!


Minst to kvinner ble med barn under dette nummeret.

Etter dette så slengte jeg meg med Kjell, Dorthea, Ida og Marit og vi søkte opp Tønsbergs natteliv. Kjell måtte videre, så jeg ble med jentene til Kong Sverres Sportsbar.



Etter å ha fulgt dem tilbake til campen sin så stod jeg foran et dilemma. Ikke et eneste hotell i byen hadde plass. Ikke en gang vandrerhjemmet. Selv ikke politiet kunne finne en plass for meg å sove. Så jeg gjorde det eneste logiske, og gikk og la meg under en busk på kirkegården. Logikken var vel den at hvis jeg ikke våknet opp dagen derpå så var det ikke så mye stress å skyfle meg over i en av de nye gravene. Jeg ga opp i firetida da jeg skjønte at det var heller utrivelig å sove på en kirkegård når det ble startet slagsmål i nærheten og noen sendte opp fyrverkerier tre gater unna. Så jeg sjanglet ut av kirkegården, med lukten og utseendet til en av de mer permanente
beboerne, og det første mennesket som jeg møtte på hadde motet til å spørre om jeg hadde fyr. Det var såpass tøft av henne at jeg lånte henne lighteren min, og hun spurte om det gikk bra med meg. Jeg svarte at sannheten var at jeg trengte et sted å overnatte, og om hun visste om et sted så ville jeg være takknemlig til de grader. En halvtime senere så lå jeg på sofaen hennes og spiste hjemmelaget pizza.

Jeg tror ikke på flaks, men å kravle ut av en kirkegård bare for å treffe på et medlem av Couchsurfing.com som er villig til å ta meg inn og gi meg mat er enten det eller gudommelig inngripen. Jeg kom meg opp ganske tidlig dagen derpå og satte meg på et tog retning nordover. Underveis så stoppet jeg i Lillestrøm og besøkte et sykehus der for å låne toalettet. På dette tidspunktet så luktet jeg som noen som har kravlet ut av en kirkegård og så gått for en lett joggetur, så klesskiftet og vasken var veldig velkomment. Jeg derimot var ikke så velkommen på sykehuset. Jeg brukte lang tid på toalettet, og etter hvert banket det på og en mann spurte om jeg kunne komme ut. Gjennom døra hadde vi denne samtalen:

"Hei, kan du komme ut et øyeblikk?"

"Hvem er det som spør?"

"Sykepleier Haraldsen. Det er andre folk her som trenger badet, skjønner du."

"Er det ikke andre toaletter her?"

"Joda, men du har brukt faderlig lang tid der inne nå. Du må komme ut."

"Tvinger du meg hvis jeg nekter?"

"Jeg...Hva?"

"Saken er, Haraldsen, at jeg vasker meg. Om du skulle komme inn hit nå så ville du bli nødt til å dra ut en innsåpet og ganske naken mann. Jeg vet ikke med deg, men jeg vil ikke kalle det en god start på arbeidsdagen. Hvis du derimot gir meg fem minutter så jeg kan tørke meg og gjøre rent etter meg så skal jeg gå ut herifra av egen fri vilje."

"..."

"Ok?"

"Fem minutter?"

"Fem minutter."

"Ok."

Og slik gikk det og. Jeg satte meg på toget igjen og kom meg tilbake til Lillehammer fort som svint, og nå har jeg endelig fått hvilt ut nok til å dele historien videre. Jeg ser fram til neste Slottsfjellfestival!

Les mer i arkivet » Mai 2012 » April 2012 » Februar 2012
hits