Dobbeltfeature med Pax og I Am Number Four

Pax og I Am Number Four. Der har du en interessant kombinasjon. Pax på sin side, den mest pretensiøse norske filmen på en mannsalder og IAM4, den mest generiske actionfilmen på et par måneder. Misforstå ikke, jeg hadde det utrolig gøy med begge filmene, men av vidt forskjellige grunner.

 



Pax er i disse dager hypet og latterliggjort på grunn av en gjennomgående eim av pretensiøsitet som stråler ut av filmen. Det er ikke noe galt i å sikte høyt, men da må man være forberedt på et mageplask hvis man feiler. Annette Sjursen var ikke forberedt. 

Pretensiøsitet er et av de populære ordene for tiden. Vi kan takke hipstere for det. Pax er på den måten i samme båt som Dis og The Last Airbender. Og det er ikke en god båt å være i. Det er en jolle med knapt med plass, og egoene til samtlige om bord tar opp så mye plass at båten er i konstant fare for å kantre. Slik føles det å se på flyet som er filmens hovedscene lastet opp med norske talenter og sendt på tur. Kristoffer Joner er det store navnetrekket, og pokker ta om det ikke er Kristoffer Joner som spiller Kristoffer Joner i det flysetet når han sitter og krangler med en ti år gammel jente. Gjennom de siste årene så var han i stor fare for å bli typecastet, men etter dette så er han heldig om han får en ny stor rolle igjen. Forhåpentligvis så blir den neste rollen han tar noe helt annerledes, for creepy-sinna-langhåret-junkie-karakteren hans er utspilt.

Denne mannen snakker ekstensivt om hvordan det å operere noen er "Helt Rock'n Roll!" 

Jeg hadde vanskelig for å skille dårlig skuespill, dårlig manus og dårlig regi fra hverandre. Ellen Dorrit Petersen hypnotiserte meg litt med sitt skjøre og vakre utseende, mest fordi det var ikke mer ved karakteren hennes. Hun og Samuel Fröler klarte lett å overbevise meg om at de var et par som hatet hverandre for en forferdelig hendelse en gang i fortiden deres, men de prøvde ikke en gang å late som om de elsket hverandre. Når karakterene møter hverandre ansikt til ansikt så avleverer Fröler en Shakesperiansk monolog som er stivere enn Shakespeares eget lik. Det ble bare jævligere derfra.

Jeg kunne fortsatt om karakterene, om den tunghendte filmingen, om hvordan ikke en eneste person i hele dette makkverket er likandes eller om hovedmusikkstykket som høres ut som en gravid sel i en skurtresker, men det er ikke derfor jeg startet denne bloggen. Hvis jeg vil bitche og klage så fylleringer jeg Matias klokken tre om natta.

Jeg vil fortelle deg om hvor morsom denne filmen er. Ufrivillig morsom, that is.

Drama for dramaets skyld er en oppskrift for katastrofe. Om du ikke er emosjonelt investert i en karakter så vil smerten og prøvelsene karakteren går igjennom ikke påvirke deg i det hele tatt. Tvert i mot, du vil antageligvis oppleve en dissonans og oppfatte hele den fordømte situasjonen som latterlig. Det er mange slike øyeblikk i Pax. Fra Kyrre Sydness monolog om det å være en alt for ømfintlig kirurg som fremdeles bruker latterlige metaforer, til Kristoffer Joners forførelse av en nervøs flyvertinne på under ett minutt, med påfølgende offentlig sex i et bedehus, til komponistens åpenbaring. Filmen er tjokka full av øyeblikk som kan latterliggjøres, hvis man vil. For det er mennesker der ute som ikke bare likte Pax, men som syntes at det var en meget bra film. Det skal de få lov til å mene. Jeg derimot, skal le meg skakk hver gang kirurgen snakker om operasjon.



 Denne mannen. Kirurg. Rock'n Roll!

 


Og med Pax ute av bildet kan vi gå videre til kveldens andre film, I Am Number Four, eller IAN4, fordi jeg er en lat slask.



Gjør deg klar for den blåransjeste filmen du noen gang har sett!

For det første, denne filmen er det stikk motsatte av Pax. Der skaperne av Pax hadde svimlende høye tanker om seg selv og sitt skaperverk så vet regissør D. J. Caruso nøyaktig hva IAN4 kom til å bli; en hamburger.

Bare ta det rolig, det er et kompliment.

Laget av 100% rent storfekjøtt

Personlig så elsker jeg hamburgere. De smaker godt og de er mettende. Men det er ingenting fancy over en hamburger. Du kan ikke servere hamburgere i et bryllup. Kanskje i nachspielet etter bryllupet, men ikke før. Men en ting skal sies om hamburgere: vi trenger dem. Hvordan skulle vi kunne verdsette beluga-kaviar med champagne til om det er alt vi spiser? Vi trenger variasjon i kosten, og enda viktigere; variasjon i estetisk kvalitet. IAN4 er et fyrverkerishow, og ingenting mer. Men for et fyrverkeri det er! 

Handlingen er så som så. Ung utenomjordisk mann ved navn John med krefter han så vidt forstår er tvunget til å leve et liv på rømmen fra fiendtlige aliens som vil drepe ham som et ledd av en kampanje for å utrydde alle av hans rase. Så vidt han vet klarte ni barn å unnslippe utrydningen. Når historien begynner så er tre av dem jaktet ned og myrdet. Han er nummer fire. Enkelt, greit, og fullstendig fordøyelig. Big mac-manus deluxe.


Produsert av Michael Bay. Seriously.

Ville du gjettet at denne filmen er basert på en bok? Den er det. Uten å ha lest den så kan jeg gjette meg til at mye av handlingen og smådetaljene ble utelatt, eller at to tredjedeler av boka er onomatopoetikoner og synonymer for sjatteringer av oransje og blåfarger. Men det er helt ok, for jeg forventet ikke noe mer av filmen. Den gjør nøyaktig det jeg trodde den kom til å gjøre, og den gjorde det helt ok. Og med en helt ok film, så kunne de fått en helt ok karakter, men IANF4 har det helt lille ekstra som løfter den fra en treer til en firer: antagonistene. Hovedskurkene er Mogadorianerne, en gjeng med krigerske romvesener med råkule tribaltatoveringer og sans for humor. De morer seg konstant gjennom filmen, og det er vanskelig å ikke le med dem.

Han prøver å se superseriøs ut, men han pønsker ut den beste grisevitsen ever.

Den andre antagonisten i denne filmen er Mark. Mark er småkungen i byen John flytter til. Mark vil gjøre Johns liv til et helvete bare fordi han kan. Og fordi John stjal dama hans. Det er motivasjonen hans.


Denne gubben vil spise deg levende.

Jeg vet hva de prøver å gjøre med Jake Abels karakter her. Han skal være som Johnny fra Karate Kid; kongen på haugen, og ute etter å gjøre livet til den nye guttungen til et helvete. Men her så blir det litt for usannsynlig, når protagonisten er i stand til å brette en bybuss. Det vi sitter igjen med er en grinasabb av en mobber, som aldri får viljen sin. Og det kan vi like. For I Am Number Four gjør ingenting galt, men heller ingenting strålende, utenom antagonistene.

 

summa summarum:

Pax: En fantastisk farse. Åpenbart terningkast 1, men fremdeles verdt å få med seg, hvis du har en sans for humor.

I Am Number Four: Helt grei, glemt om noen måneder. Pen å se på, men ingenting mer. Terningkast 4.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

arcatus

arcatus

20, Lillehammer

Filmstudent og urokråke.

Kategorier

Arkiv

hits