"The Good, The Bad And The Ugly", en analyse av stil, musikk og lydbilde


Forord

«The Good, The Bad and The Ugly» er en av mine favorittfilmer. Det er et mektig epos, satt i et skittent og brutalt univers. Med sine storslåtte settinger, svulstige musikkstykker og erketypiske karakterer så er filmen definerende for datidens populære undersjanger: Spaghettiwesterns. Mitt hovedfokus for stilanalysen ligger på musikken. Musikksporet til «The Good, The Bad and the Ugly» (heretter kalt GBU) gjør kolosser ut av skitne desperate menn, og omformer brutale åsteder for menneskeslakt om til operalignende arenaer, og til slutt så gjør det tre menns kamp om skarve 200 000 dollar om til en verdig duell om lykken og livet. Dette er en påstand som jeg skal utdype i detalj i analysen, og som er bygget opp om Søren Birkvads fortolkning av stil i Filmanalytiske Tradisjoner (2008:51), samt paragrafen om Dollars-triologien i Thompson & Bordwells Film History (2010:418).

Synopsis

Historien følger tre menn i de amerikanske Sørstatene i 1861. Tuco, en sjuskete banditt på konstant flukt fra loven møter Blondie, en stille og høyreist revolvermann som inngår en avtale med ham. De svindler sheriffer over hele distriktet for Tucos dusør, frem til Blondie bryter avtalen og jager Tuco vekk. I mellomtiden så er Angel Eyes, en gammel oberst fra den Mexicanske krigen og nå leiemorder, på jakt etter et fortapt lønnscaché for Unionshæren, som han ble fortalt om av et av hans ofre. Hans ledetråd er en mann ved navn Bill Carson, en av de involverte i transporten av gullmyntene. I mellomtiden så er Tuco ute etter hevn, og jager etter Blondie. Han sporer ham ned og setter ham til å vandre ut i ørkenen for å dø av dehydrering. Midt ute i ørkenen, nær døden for Blondie sin del, så møter de en kjerre med en døende Bill Carson i. Han forteller hver av dem en halvdel av skattens gjemmested før han dør. Etter dette så er Tuco og Blondie avhengige av hverandre for å få tak i skatten, og de setter ut for å finne den. De krysser stier med Angel Eyes i en av Unionhærens krigsfangeleirer. Han torturerer Tucos informasjon ut av ham, og sender ham vekk med tog. Han slår seg i lag med Blondie for å hente skatten. Tuco rømmer fra toget og tar igjen Blondie og Angel Eyes, og Blondie rømmer med ham. De ankommer kirkegården der skatten er begravd, og møter Angel Eyes der. De tre har en duell om skatten, der Angel Eyes blir drept. Tuco og Blondie finner skatten, men før Blondie drar med sin halvdel så henger han opp Tuco i en renneløkke med bare en enkel pinne å stå på. Blondie forsvinner først over horisonten, men kommer så tilbake og kutter tauet med ett enkelt skudd. Tuco faller til bakken, sjokkert men i live, og hans forbannelse av Blondie blander seg med rulletekstmusikken.

Il Buono, Il Cattivo, Il Brutto & Ennio

Alle som kjenner til westernsjangeren kan plystre noe av musikksporet til GBU. Det coyote-lignende ropet i ledemotivet akkompagnert av munnspill i en versjon, stålgitar i en annen og et fullt symfoniorkester i en tredje versjon er antageligvis det mest kjente musikkstykket i hele westernsjangeren. Ropet har en gjenklang av ensomhet, forsterket av ekko og hul gjenklang i stålgitarens strenger og munnspillets skarpe toner. Det gjenspeiler det visuelle motivet, som i all hovedsak er ensomme menn i brede ørkener og endeløse stepper. For å virkelig forstå hvilket samspill lyd og bilde har i denne filmen, så presenteres klimakset. Musikkstykket, som heter «Il Triello», er stemningssettende for scenen. Rent visuelt sett er scenen enkel, med tre menn stående i duellposisjon i hvert sitt hjørne av en åpen plass. Der står de i litt over fem minutter før en av dem blir skutt med døden til følge. Hvor lettforglemmelig hadde ikke denne scenen vært om ikke sterke stilistiske grep hadde blitt tatt om det visuelle og det lydmessige. Lydsporet i denne scenen må ha vært vanskelig å komponere, for det skal gis uttrykk for stillhet. Men et lydspor som skal uttrykke stillhet og fremdeles være interessant må understreke stillheten ved å legge inn lyder på strategiske punkter. Ulende vind og fugleskrik fyller tomrommet, og over alt annet så kommer musikkstykket som er takthevende i sin natur, og som bare stanser én gang før klimakset for å la publikummet høre stillheten. Bruken av orkester i musikksporet og stillhet i lydsporet for å bygge opp stemning mot et klimaks kan sammenlignes med «High Noon» (1952) og «Django»(1966), to westernfilmer av et mer klassisk format. Begge filmene har pistoldueller som klimaks, og det er interessant å se hvordan en rendyrket westernfilm av den gamle typen som «High Noon» bruker en ballade som kjenningsmelodi, og i filmens klimaks en gjenspilling av balladen for orkester som overdøver alt annet. «Django» på sin side er en spaghettiwestern, men bruker også en ballade istedenfor større orkestermusikk i klimakset sitt, samt den samme presentasjonen av stillhet som GBU via lyden av vinden og de tørre kneppene av pistoler. Det kommer mer om «Django» litt senere... Det er ingen hemmelighet at Ennio Morricone jobbet tett med Sergio Leone om filmens samlede inntrykk. De var klassekamerater, og sammen så skapte de Dollars-triologien av filmer. Morricone hadde fra før av utdannelse fra Romas Santa Cecilia musikkonservatorium, spesielt utdannet på trompet. Dette er tydelig gjennom Morricones bruk av trompeter i ledemotivets og «Il Triellos» klimaks, samt det tunge fokuset på bruken av orkesteret igjennom filmen. Hvis man tar et skritt tilbake og virkelig tenker på det, så er bruken av et helt orkester virkelig malplassert i filmens westernsetting.

Det fantes få symfoniorkestere i den sørstatlige ørkenen på den tiden, og de som fantes hadde bedre ting å gjøre enn å følge etter cowboyer på skattejakt. Så hvorfor dette valget av størrelse på bandet? Dette henger sammen med Sergio Leones valg av inspirasjonskilder. Django, A Fistful of Dollars og Yojimbo En annen film gjorde også denne episke spaghettiwesternstilen i 1966; «Django». Denne filmen kom ut nesten samtidig med GBU, så sammenligninger var ikke til å unngå, spesielt når «Django» var basert på den samme filmen som «A Fistful of Dollars»(1964), nemlig «Yojimbo»(1961) av Akira Kurosawa. «Yojimbo» ga Sergio Leone(GBU) og Sergio Corbucci(Django) idéen om den ensomme, men standhaftige helten uten fortid eller etternavn. Med så lignende karakterer og historier på banen samtidig var det viktig å finne måter å skille seg ut på. Corbucci gjorde det antageligvis svakest, med sin enkle mariachi-lignende ballade om helten ved navn Django som ledemotivet. Det var på ingen måte et dårlig ledemotiv, men satt ved siden av GBUs ledemotiv så ville den enkle balladen druknet i svulstig, episk symfoni. Det er lett å høre at Morricone tok inspirasjon fra samme geografiske områder, for GBUs ledemotiv høres ut som om det spilles av et mariachiband på hundre mann. Grunnen til størrelsen på bandet henger mer sammen med «Yojimbo». I denne filmen gjør nemlig Kurosawa seg nytte av et orkester for musikken. Det gjorde filmen episk og gav den hint av klassisisme. Dette spilte Leone videre på, men han og Morricone tok en vestlig vri på det, og fikk ledemotivet som ville gå ned i den popkulturelle hukommelsen som det emosjonelle uttrykket for spaghettiwesternperioden, en tid da det var langt mellom stålgitarer og symfoniorkestere i ørkenen. Dialog og Lydbilde Mange som ser GBU i dag vil til tider undre seg over om filmen er dubbet eller ikke. Den er i aller høyeste grad dubbet, men i senere versjoner er replikkene synkronisert med ansiktsmimikken til et punkt der kun de groveste av avvikene er merkbare. Dette er også en av de store forskjellene mellom vanlige westernfilmer og spaghettiwesternfilmer. Praktisk talt ingen lyd ble spilt inn på settet. Dette var ganske normalt for italienske filmskapere i denne perioden, og den åpnet for muligheter for regissøren å gi anretninger til skuespillerne mens kamera rullet. Det gjorde det også enklere å håndtere en internasjonal rollebesetning, som i GBUs tilfelle bestod av amerikanske skuespillere i hovedrollene og italienske og spanske skuespillere i støtterollene. Mens Eastwood(Blondie), Cleef(Angel Eyes) og Wallach(Tuco) snakket engelsk, så snakket Leone italiensk. Det resulterte i komplikasjoner, og fokuset for filmen ble hovedsakelig lagt på det visuelle.

Det betyr ikke at det ikke er god dialog i denne filmen, bare at det er langt i mellom klippene med samtaler, og de er som oftest av den enkle sorten:

Tuco, mens han prøver å lese en lapp: «See you soon, id...'id'...'ids'»

Blondie, tar lappen og leser: «Idiots.». It's for you.

Man merker seg også at hvis lydbildet ikke er dominert av et av Morricones følelsesdefinerende stykker så er filmen markant stille. Ikke bokstavelig talt, men med en ambiens som understreker at verdenen karakterene begir seg gjennom er frosset fast i tiden. Ingen av de tre hovedpersonene har tett tilknytning til områdene i filmen, og etterlater heller ingen spor. Det er først ute i filmens tredje akt når en bru og konflikten rundt den (husk at dette er starten av den Amerikanske borgerkrigen) står i veien for Blondie og Tuco at de interferer med noe annet enn hverandre i stor grad. Ellers så er områdene og menneskene de møter mer å regne som kulisser, fastfrossede situasjoner som trioen vandrer gjennom. Dette gjenspeiler seg da altså i stillheten, som her representeres gjennom lyden av susende vinder, knirkende treverk og tørre knepp fra pistolene som står som utropstegn etter en kunstpause.

Parallellisme og Kontrapunkt

Tore Helseth skriver i Filmanalytiske Tradisjoner (2008:84) om Parallellisme og kontrapunkt. Filmen er hovedsakelig opptatt av parallellisme. Musikken skal matche og understreke det som man ser på skjermen. Om det er lyden av plystrende krigsfanger på vei inn til et fengsel eller en mors skrekk når hun oppdager sin døde sønn og ektemann, akkompagnert av skrikende strykeinstrumenter. Men det et markant tilfelle der sangen «La Storia De Un Soldato» blir brukt først i et kontrapunkt, og så i en parallellisme. Denne sangen er først brukt i en scene der informasjonen om gjemmestedet til skatten blir torturert ut av Tuco. Musikken spilles på stedet av et band satt sammen av krigsfanger. De vet fullt ut hva som foregår med Tuco, og sympatien er å syne i blikkene deres. Det gjør fremføringen av sangen enda mer smertefull enn det den var fra før av. Kontrapunktet har virket til sin hensikt. 

Senere så brukes sangen igjen når Blondie kommer over en døende soldat. Musikken spiller mykt i bakgrunnen mens soldaten dør hen, endelig stedt til ro. For parallellismens skyld, så vises som eksempel hvordan Sergio Leone har byttet ut dialog med musikk. Igjen fordi ingen dialog ble tatt opp på stedet, men også fordi dette er en film der mange av scenene er små mennesker som rir igjennom storslagne områder. For å virkelig forstå hvor episke disse scenene er, så legger Morricone opp episke tretakters musikkstykker for å matche galloppen til hestene. Resultatet er nydelig samstemt, når ens første reaksjon kunne vært «Hvorfor hører jeg et symfoniorkester midt ute i den mexicanske ørkenen?» så blir det istedet «Ja, dette stemmer. Han rir på vei mot noe viktig!».

Arven etter Ennio Morricone og Sergio Leone

Åpningshylet: «Whoa-whoa-whoa!» Jeg skulle gjerne brukt åpningssoloen på fløyte som eksempel og, men den er vanskelig å beskrive verbalt. Poenget er at Morricone og Leone skapte noe av den mest minneverdige filmmusikken fra den gyldne spaghettiwesterneraen. Gjenbrukt og parodiert, imitert og gjenspilt, «Il Buono, Il Brutto, Il Cattivo» er et av de mest elskede stykkene filmmusikk der ute. Musikken gjorde en operalignende opplevelse ut av en film som kunne vært så mye mindre, og strekker seg fra den enkle strengemusikken fra en gitar, til det nå velomtalte orkesteret. Musikkens betydning i GBU er uten tvil å samstille med betydningen av det visuelle. Alltid passende, alltid gjennomtenkt og aldri ubemerket. Jeg kan sette meg ned med en CD av musikksporet og forestille meg scenene, fra sang til sang. Så beskrivende er de i sin stilistiske skildring av Den Gode, Den Onde og Den Grusommes reise gjennom krig og fordervelse på jakt etter den store skatten. Spaghettiwesternen hadde ikke vært den unike undersjangeren den er i dag om Ennio Morricone hadde skrevet minimalistisk ballademusikk til GBU. Istedenfor så hevet han den fra realismen og opp i en mer teatralsk atmosfære med sine dramatiske musikkstykker. Man kan se på filmer som «High Noon» og tenke at den er rotfestet i virkeligheten, med sine jordnære karakterer og enkle oppsett. GBU er i en annen verden, en verden der karakterene er ikke fullt så dype, men meget solide. Hvor form har mer å si enn innhold. Dette er spaghettiwesterns, og det er en undersjanger som ofte overstråler hovedsjangeren westernfilmer, i sin form og lyd. Og i sentrum av denne undersjangeren har du de prototypiske Dollars-filmene (Thompson & Bordwell 2010:418), og igjen i sentrum av Dollars-filmene, så har du «The Good, The Bad and The Ugly».

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

arcatus

arcatus

20, Lillehammer

Filmstudent og urokråke.

Kategorier

Arkiv

hits