Midnight in Paris

Woody Allen er en herlig filmskaper, og som person så er han grei i små doser. Det jeg syns er aller best med ham er hvordan han genuint forelsker seg i steder som New York, Barcelona og nå Paris. Midnight in Paris er altså en film der kjærligheten til stedet, tidene og hendelsene velter fram. Om forelskelsen er noe kortvarig, så får den heller være det.


Jeg hadde tenkt å slå en vits om 1 Night in Paris og Midnight in Paris, men jeg ombestemte meg. Fordi jeg er proff.

Da jeg først hørte om filmen så var jeg litt usikker på om den var verdt bryet. Beskrivelsen av plottet virket så vag. Kombinert med at jeg ikke er verdens største Allen-fan, så var jeg heller usikker på hele opplegget. Men Woody Allen skuffet ikke, og jeg gikk ut av kinosalen lettere rørt. De to siste filmene han har laget, You Will Meet a Tall, Dark Stranger og Midnight in Paris (og på stående fot de to eneste filmene jeg kan huske å ha sett av ham) er filmer som begge er omtrent på samme nivå: de er lettfordøyelige romantiske komedier med den samme nevrotiske tonen Allen har holdt siden dag 1 i filmkarrieren sin. Det som skiller dem (og antageligvis Vicky Christina Barcelona også. Jeg må se den snart) fra Allens tidligere filmer er at han bruker andre skuespillere i sitt sted, i dette tilfellet Owen Wilson. Og jeg må si at det funker bra. Wilson har et par karaktertrekk som han har perfeksjonert. Store undrende øyne og en barnslig entusiasme over det han opplever. Koble det sammen med Woody Allens nevrotiske oppførsel rundt andre mennesker som lyser gjennom Owens karakter, Gil, som en aura og så har du en veldig interessant hovedperson.


Bildet er hentet fra Christian Science Monitor. Seriously.

Jeg kan egentlig ikke si så mye om historien, for mye av sjarmen ligger i overraskelsene som kommer i tur og orden. Men jeg kan jo si så mye som at om du har sett en Woody Allen-film før, så vil du kjenne igjen karakterene og forholdene seg i mellom i starten i hvertfall. Gil og forloveden har dratt til Paris med de vordende svigerforeldrene, og mens både Gil og forloveden Inez (Rachel McAdams) er betatt av Paris, så er det av helt forskjellige grunner. Gil er en utbrent manusforfatter med en uferdig roman og drømmer om Paris på 1920-tallet, mens Inez er mer opptatt av shopping og generell turist-tilværelse. Gil blir fort lei av å bli dratt med Inez og bestemmer seg for å vandre gatelangs Paris en kveld. og så slår klokken tolv og noe magisk skjer. Jeg skal ikke si så mye, men historiske personer fra Paris sine glansdager er involvert, og vi får mange herlige cameo- og biroller som bidrar til Gils oppbygning av romanen og innseelse av egen personlighet. En fin drikkelek for denne filmen er å invitere med seg en gjeng filmnerder, og fortelle dem at for hver skuespiller de gjenkjenner så må alle andre ta en shot. Hver gang de tar feil så må de ta en shot.

(Blogg.no er ikke ansvarlige for leseres eventuelle alkoholkonsum.)

Denne filmen er nydelig å se på. Jeg har vært i Paris et par ganger, og det er ikke alt som er like pent. Men gjennom Allens linse så fremstår byen like pen og inviterende som den må ha vært på 1920-tallet med sine gatecaféer med poeter og kunstnere, eller på 1890-tallet med sine cabarétshow og romantikere. Filmen kan da fremstå som litt overfladisk. Ingenting er overlatt til diskusjon her når Gil rett ut forklarer hvorfor han har lengtet tilbake til 1920-tallet, og hvorfor en lengsel tilbake til en svunnen gullalder er en fåfengt hobby. Kanskje det var noe som kunne overlates til publikummet å bedømme selv, men jeg kan ikke se for meg hvordan filmen ville fungert uten at Woody Allen skulle gå nærmere på temaet.

Summa summarum: Midnight in Paris er en kjærlighetserklæring til Lysenes By som er fantastisk akkurat der og da, men som er fort glemt. Mye av det er på grunn av at det er den samme formelen Woody Allen har brukt for sine siste tre filmer. Det er en god formel, men ikke grunnrystende, og for det så gir jeg den en veldig sterk firer.

Terningkast fire (men alle burde se en Allen-film nå og da, så du har ingen unnskyldning for å styre unna kinosalen)

2 kommentarer

Nina-Martine

23.jun.2011 kl.23:14

Har faktisk aldri sett en Woody Allen film, men det skal snart endre seg, for jeg har hatt lyst til å se denne en stund nå :D

Matias

24.jun.2011 kl.00:20

I Bergen har jeg en unnskyldning for å styre unna kinosalen, men det vil ikke si at jeg ikke kommer til å se den.

Skriv en ny kommentar

arcatus

arcatus

20, Lillehammer

Filmstudent og urokråke.

Kategorier

Arkiv

hits