Dobbelfeature med "Spykids 4D" og "Johnny English Reborn"

Jeg var veldig glad i James Bond-filmene da jeg var liten. De var spennende, de var latterlige og mer enn noe annet så var de stilige. De har også avlet frem flere parodier enn SNL og Youtube kombinert. Den tidligste kom i 1967, med Peter Sellers, Woody Allen og Orson freakin' Welles. Bondparodiene har tapt seg litt siden da, og kveldens filmer er gode kandidater for bunnplassen.


"Hi, I'm Orson Welles and I don't give a shit!"

"Spy Kids 4D: All The Time In The World" i 3D med norske stemmer

Det er hardt å gå inn til en forestilling vel vitende om at filmen ikke er laget for sånne som deg. Robert Rodriguez har nemlig en artig businessplan der han lager kommersielle filmer hovedsakelig for å sponse "Spy Kids"-serien sin. Og "Spy Kids"-serien lager han for barna sine, i følge ham selv. Det at han tjente 100 millioner dollar bare på den første filmen alene kommer ved siden av som en fin bonus, selvfølgelig.  Så når jeg og Matias satte oss ned med 3D-briller og 4D-Aromascope-kort så var det med en heroisk velvilje. Vi skulle se filmen for den verdien den hadde, og vurdere den med et avbalansert sinn.

Så begynte karakterene å snakke norsk.

Og så fant jeg ut at to av luktekortene var syntetisert promp.

Det gikk nedover derfra.

Men, som sagt, det er ikke en film laget for meg. Jeg kan sitte her og være en grinete filmanmelder hele dagen, og det eneste jeg vil få ut av det er å gå fullstendig glipp av poenget. Dette er en barnefilm. For barn. Men ingen av barna i salen lo. Derfor vet jeg at denne filmen er bæsj. Eller for å si det i ord Robert Rodriguez forstår: luktekort nummer 7.

Luktekortopplegget funker ikke. Alt lukter det samme, fra "godteriet" til "babybæsjen". Men kanskje jeg ikke skal kimse av dette opplegget. Rodriguez er tross alt mannen bak "Sharkboy And Lavagirl in 3D", en av de tidligste filmene som brukte den moderne formen for 3D-effekter. Kanskje kommer luktekortene til å ta av, og om ti år så vil publikums opplevelse av hovedkarakterens morgenånde være essensiell for filmplottet. Men innen da så har Rodriguez antageligvis slått igjennom med "Spykids 5D", med Poke-o-scope; den revolusjonerende filmopplevelsen hvor Robert Rodriguez personlig kommer til din kinosal og stikker deg med en pinne gjennom hele filmen.


"Hi! I'm Robert Rodriguez, and I'm here to poke you until you like it!"

Kan jeg si noe positivt om denne filmen? Joa, det skal sies at Rodriguez prøver å forklare tidsreiselogikk på et ganske avansert nivå. Men når dette blandes med scener med snakkende robothunder så er han egentlig ute på ganske dypt vann, rent vitenskapsmessig.

Johnny English Reborn

For meg så kommer Rowan Atkinson i to smaker: Tørr og britisk, med et hint av morbid humor (Blackadder) eller latterlig og hemningsløs slapstick (Mr. Bean). Jeg har alltid beundret Atkinson for at han kunne føre en slik balanse mellom to veldig polariserte former for humor. Jeg oppdaget Mr. Bean først i barndommen, og lo meg halvt ihjel hver gang han snublet. Senere så oppdaget jeg Blackadder-serien, og skjønte at det var en dypere forståelse for humor der enn bare slapstick. Når man i tillegg slenger inn alt han har gjort utenom Blackadder og Mr. Bean så fremstår Atkinson som en mann med en nærmest encyclopedisk forståelse for humor.


Sort Orm med bønner til høres definitivt ut som noe fra det britiske kjøkken.

Så hvorfor i svarteste gravhumoren syns jeg ikke at "Johnny English"-filmene er morsomme!? Hvorfor er ikke en Bond-parodi med en av de ypperste britiske komikerne i live morsom? Kanskje fordi filmen er grunnere enn et barnebasseng. Kanskje fordi ingen av karakterene utviser mer enn et minimum av sympati. Kanskje fordi den går for langt til å tas seriøst, men ikke langt nok til å virkelig slippe seg løs. Kanskje fordi produktplasseringen dasker deg i ansiktet med en tilstedeværelse som Rowan Atkinson selv bare kan drømme om.


"Pardon?"

Rowan Atkinsons sinn svever ut og vekk fra denne filmen omtrent tretti minutter uti historien, og vi er etterlatt med et tomt skall av en mann som blir kastet frem og tilbake som en filledukke mens manusforfatterne og regissøren skriker til publikummet at de skal le. "Hvorfor ler dere ikke!? Han blir jo sparket i ballene! Og se! Nå holder han dronning Elisabeth i et kvelertak og denger henne i senk!" 

Men vi har sett dette før. James Bond-filmene var jo i seg selv ganske sprø, og det var mer humor enn seriøsitet i Bonds handlinger. For meg så fremstår "Johnny English Reborn" som en blodfattig kopi som feiler på å være en parodi, like mye som den feiler på å skape drama når de seriøse øyeblikkene kommer. Om jeg kan si noe godt om denne filmen så er det at regi, klipping og misé-en-scene er gjort tålelig bra. Å være kameramann eller lydklipper er en utakknemlig jobb der arbeidet ditt blir akseptert i beste tilfelle og fokusert og kritisert i verste tilfelle. Her så er alt gjort sømløst og profesjonelt, for å bringe oss en Rowan Atkinson på halv damp.

Jeg håper virkelig at det blir noe av den femte Blackadder-sesongen, så vi kan se Atkinson der hvor han briljerer.

Summa Summarum: Jeg kan dø lykkelig om jeg aldri må se en Rodriguez-film med luktekort til igjen. Det stod mellom det og de norske stemmene som det mest irriterende elementet. Terningkast en.

Rowan Atkinson må finne seg noe annet å gjøre enn halvhjertede Bond-parodier. Med dette så håper jeg at han er ferdig med Johnny English-filmene, og kan gå videre til å briljere på annet vis. Terningkast to.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

arcatus

arcatus

21, Lillehammer

Filmstudent og urokråke.

Kategorier

Arkiv

hits