Nader og Simin - Et Brudd (2011)

Iransk film er et eksotisk innslag på norske kinoer, et innblikk i en kultur som vi her oppe på steinrøysen vår sjelden får innsyn i. "Nader og Simin - Et Brudd"  begynner med en ganske så universell og lettgjenkjennelig konflikt; en skilsmisse. Men det utvikler seg til å bli noe langt, langt dystrere utover i den ganske langdryge historien.

De lager duckfaces i baderomsspeilet. Moderne Iranere har all moroa.

Jeg er ikke godt kjent med Iranske filmer. Den eneste filmen jeg har sett før med motiv fra Iran var "Persepolis", en selvbiografisk animasjonsfilm av Marjane Satrapi om det å vokse opp i Iran under den Islamske revolusjonen. Den ga inntrykk av et strikt samfunn hvor det å utfolde seg på individuelt nivå var direkte farlig. Spol fram til 2011 og "Nader og Simin" handler om individuelle valg og handlinger i et miljø som er langt åpnere og friere.

Nader og Simin er et ektepar med en 11 år gammel datter, Termeh. Simin vil ta med seg datteren og flytte utenlands, mens Nader vil bli for å ta seg av sin Alzheimerrammede far. De prøver å ta ut en skilsmisse, men møter problemer både av byråkratiske og emosjonelle typer. I tillegg så leier Nader inn en gravid hushjelp, Razieh, som spontanaborterer dagen etter en fysisk krangel med Nader. Herifra er det duket for et drama med både religiøse, kulturelle og intime aspekter som er fordømt godt gjennomført. Mesteparten av filmen er tatt opp med håndholdt kamera i en by som sakte åpner seg for moderne (men ikke nødvendigvis vestlig) kultur. Cinematografen og settdesigneren har noen av  de mest utakknemlige jobbene i bransjen, og her i "Nader og Simin" føler jeg viktigheten å påpeke hvor godt arbeid de gjorde for å vise Iransk dagligliv og de mange fasettene av det. Det er aldri overtydelig, men du vet når den neste scenen foregår i et fattigere hjem enn det  forrige. Du aner hvordan livene til disse personene utarter seg mellom scenene. Det er "Show, Don't tell"-mentaliteten på sitt beste.

Skuespillerne gjør gode prestasjoner, med en spesiell merknad til Shahab Hosseini, som spiller den hissige og impulsive ektemannen til Razieh, Hodjat. Han har definitivt de mest utagerende karakterhandlingene, og er til tider den mest lettforståelige personen i dramaet. Dialog er ryggraden som holder dramaet oppe og som binder sammen hodet og enden på fortellingen, og når alle snakker persisk så går forståelsen av karakterene på de subtile elementene. Tonefall, kroppsholdning og handling gir kjøtt på ryggraden. Derfor så var den karakteren som jeg likte minst også en av de som vi skulle empatisere mest med; Nader. Nader er en prinsippfast mann stilt overfor vanskelige valg når han må ta seg av sin gamle far og finne et kompromiss med kona, samt konfrontere Razieh når hun påstår at han forårsaket aborten. I denne situasjonen så er det vanskelig å tenke klart, men til tider så er Nader dummere enn publikum, og gjør valg som reflekterer de begrensningene. Om du har sett en b-skrekkfilm så kjenner du til frustrasjonen når en karakter går alene ned i kjelleren, splitter opp fra de andre karakterene eller gjør et utall andre ting som ikke gir noen logisk mening. Dårlige beslutninger som gjøres kun for å drive dramaet videre er en av de letteste måtene å ødelegge illusjonen av historiefortelling på.

Men "Nader og Simin - Et Brudd" lider ikke stort på grunn av det. Den lider mer av lengden. Dette er en film som krever sitt av publikums utholdenhet, når historien er to timer lang. Det er ikke forferdelig mye, men det føles virkelig som to timer har passert når du reiser deg fra kinosetet. Det er filmens styrker (subtiliteten, den grundige forklaringen av hovedkarakterenes situasjon og tankevirksomhet) som også gjør den utfordrende å se på for en som ikke er vant med Iransk film eller skilsmissedramaer. Jeg skulle gjerne sett at filmen ble kuttet ned til 90 minutter, men det er vanskelig å si hvor man skulle begynt klippingen.

Summa Summarum: "Nader og Simin - Et Brudd" er en veldig solid historie som til tider kan være krevende på utholdenheten. Jeg anbefaler å se den fordi det viser Iransk dagligliv fra en privat side som vi sjeldent ser på nyhetene eller i andre filmer. Terningkast fem.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

arcatus

arcatus

21, Lillehammer

Filmstudent og urokråke.

Kategorier

Arkiv

hits