Mona Lisa på skala

(Opprinnelig publisert på http://student.hil.no/kulturpublikasjon2/ som en del av et skoleprosjekt. Gjenpublisert her fordi jeg følte for det.)

En kommentar på karakterbruk i filmanmeldelser

Jeg er en filmanmelder. Både som hobby og utdannelse så formidler jeg mine inntrykk av en film og trekker frem det som jeg mener er relevant for mine lesere. Jeg vurderer filmen opp mot lignende verker, konvensjonelle filmteorier og tekniske grep, og så samler jeg inntrykket i en vurdering som jeg argumenterer for. Så setter jeg en karakter på filmen. Det er den delen jeg liker minst.

Jeg har aldri vært helt komfortabel med karakterskalaer i anmeldelser. For meg så har det vært et nødvendig onde, fordi man har ikke alltid tid til å lese en tusen ord lang anmeldelse av en film, og noen ganger så orker man ikke å bla hele veien ned til konklusjonen. Noen ganger så trenger man bare en skalaavhengig indikator på hvor «god» et kunstobjekt er. Og i samme vending så aksepterer man at kunstobjektet kan settes på en grov skala og sammenlignes med andre kunstobjekter ut fra kriterier som danner de empiriske basisene for skalaen. For mange så blir denne vilkårlige rangstigen for kunstobjektene en dominerende mentalitet som blir avgjørende for om hvorvidt de mener at kunstobjektet er verdt en nærmere inspeksjon. Jeg har venner og bekjente som plent nekter å gå og se filmer som får mindre enn «terningkast fire» eller «bare fem av ti». Og når jeg spør dem om de har tenkt over hvor nøyaktig en skala basert på terninger egentlig kan være så skuler de tilbake.

Hovedfokuset mitt ligger på film, fordi det er en uttrykksform og underholdningsformat i gråsonen mellom industri og kunst. Med det så mener jeg at filmer produseres for forskjellige formål og etter diverse kriterier, og av dette får man filmer med vidt forskjellige elementer. Det eneste gjengående elementet man kan spore i alle filmer er bevegelige bilder. Det er knapt nok noe å basere skalaer på. Det å se en film er en subjektiv kunstopplevelse. Selv de grunneste filmer med åpenbart manglende artistiske motiver har elementer ved seg som gjør det umulig å noensinne gi en karakter som er universelt gyldig. Disse elementene blir av og til anerkjent for den kvaliteten de innehar, og man utvikler en smak for filmen basert utelukkende på de elementene. Mange slike filmer blir kjent som «guilty pleasures», fordi i følge den generelle konsensusen så skal man ikke like disse filmene. Personlig så er jeg en storfan av Wild Wild West fra 1999, med Will Smith og Kevin Kline. Etter mange målestokker så er det en forferdelig film, men etter personlig smak så er den sjarmerende og fargerik. Det fins ingen karakterskala som kan uttrykke den meningen på en rettferdig måte.

Et annet poeng som jeg vil peke ut er forskjellsbehandlingen av forskjellige kunstformer. Aftenposten ruller terninger på plateutgivelser og filmer, men ikke på bøker. Ingen setter karakterer på malerier. Det ville vært protester om en seriøs kunstkjenner satte Mona Lisa på en skala og kom ut med noe mindre enn den høyeste anmerkning. Dette av flere grunner, men hovedsakelig fordi i det store bildet så er filmer ansett som lavmålskunst, mens malerier er høyverdig kunst. Men igjen; det er subjektivt.

Det er en grunn til å være så kritisk til ratingskalaer. Skalaene forenkler og flytter fokuset vekk fra det som virkelig skaper en god vurdering av en film: innsikt. Hva er poenget med å skaffe seg innsikt i en film som The Graduate hvis den bare får åtte komma én av ti mulige stjerner på IMDBs skala? Alt for mange stanser der, fornøyd med det inntrykket som de har fått. Det stanser en videre innsikt i en film som har så mye mer ved seg enn den gjennomsnittlige konklusjonen som (per 25.01.12) 484 brukere og 109 kritikere har kommet frem til. Men mange vil ikke se det, fordi de «Ikke ser filmer med mindre enn ni stjerner». Som en alt for vag indikator, med den samme nøyaktigheten som et rykte, så er den eneste positive siden ved terningkast, stjerner og tall at potensielle seere kan bli positivt overrasket når de ser hvor høyt en film blir gradert i forhold til det de forventet.

Det er også en viktig forskjell mellom graderinger og meninger: tall og skalapunkter er definitive og uforanderlige, meninger er alt annet enn det. Ta filmkritikeren Roger Eberts anmeldelser av The Graduate. Den første anmeldelsen han skrev i 1967 er positiv og idealistisk, med et sterkt fokus på hvordan filmen er et friskt innslag med få feil. I 1997 så skrev han en ny anmeldelse, nå i retrospektiv hvor han sier at filmen bærer mindre mening enn det han først trodde, men virkelig skapte en forbindelse med datidens generasjon. På hans firestjerners system så ga han den først full pott, og så gikk han ned til tre stjerner tredve år senere. Filmen var den samme, men mottageren forandret seg. Et annet perspektiv for en annen situasjon. Han har selv innrømmet at da han først skrev en anmeldelse av den da den kom ut så var han ung og påvirket. Det viser da at filmanmeldelse er en subjektiv opplevelse, og det finnes ingen universelle parametere. En skala er da vilkårlig og situasjonsavhengig.

Og Roger Ebert viser at han er i stand til å skifte mening etter et kvart århundre
 

En av de mest briljante karakterskalaene jeg noen gang så var en som ble brukt av filmanmeldere i en liten amerikansk nettavis. Skalaen var enkel nok: Den bestod av et surt smilefjes, et nøytralt smilefjes og et blidt smilefjes. Innenfor denne trepunktsskalaen så fikk artikkelforfatterne beskrevet hva de følte om saken på en enkel ikonografisk måte. Minimalistisk tenkning på sitt beste. Etter min mening så er problemet mange anmeldere støter på fra starten av at fokuset ligger på å definere filmene så nøyaktig som mulig etter imperialistiske mål. Ta en side som Rotten Tomatoes, hvor en films kvalitet kan defineres ned til en hundredel i form av prosenter på en «Freshness»-skala. Eller IMDB, hvor kvaliteten defineres ned til en desimal. Argumentet for så pinlig nøyaktige kvalitetsstempler er at de er basert på ikke bare én persons mening, men gjennomsnittet av flere avgitte stemmer. Styrke i numre, kan man si. Med dette så gjør man filmen til et statisk produkt med gitte kvaliteter som varierer alt etter produksjonsinnsatsen. Intet ansvar hviler på mottagerens skuldre for egen vurdering og innsikt. Og det er ikke bare hemmende for forståelsen av filmer og kritikkformidling, det er direkte trist.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

arcatus

arcatus

21, Lillehammer

Filmstudent og urokråke.

Kategorier

Arkiv

hits