"Hva er greia med superhelter?"

Tittelspørsmålet ble stilt av min kollega Eivind Nordengen i hans siste blogginnlegg. Han skrev 1500 ord og klarte å trekke inn alt fra Donald Duck til vår herre og frelser Jesus Christ Superstar. Men han fant ikke et svar på spørsmålet han satte ut med, nemlig hvorfor The Avengers var så populær. Jeg følte for å gi ham et skikkelig svar, og endte opp med å skrive en kommentar som var nesten like lang som blogginnlegget:

 

*Leser gjennom teksten, leser den en gang til, går ut og tar seg fem sjelegranskende minutter på terassen, kommer inn igjen og leser teksten en tredje gang, henter seg en øl, setter seg ned og forbereder seg på å forklare hvordan ting henger sammen* 

Ok, hør meg ut...

Det store spørsmålet først: «Hva er greia?». Svaret går dels på filmvitenskap og dels på menneskelig flokkmentalitet.

 

A hero to save us...

Superheltfilmer har vært en massiv bølge i den vestlige filmproduksjonsscenen nå siden årtusenskiftet. Superheltfilmer før det har også opplevd popularitet, men fra «Spiderman» og etter er det mulig å se en oppadstigende popularitetskurve som få sjangre før dette har oppnådd. Tiden mellom 2001 og nå har vært en periode gjennomsyret av uro og et nærvær av terror som var ukjent for de fleste. Fryktobjektene var også fremmede. Hovedskurken var en skjeggete mann som satt i en hule i Tora Bora-fjellene og utviste en tegneserieaktig form for ondskap når han snakket om at den vestlige sivilisasjonen skulle styrtes i et hav av kristent blod. I slike tider trengte vi ubestrident gode idoler å se til for moralsk støtte og mot. Mange steder var religiøs opprustning den eneste responsen de kjente til, men med den nå utbredte bruken av internett hvor glorifiseringen av nisjehobbyer som tegneserier vokste så kom et alternativ opp i dagen; Superhelter. For en veldig stor demografi av unge voksne så var det nå kult å være ateist, nerd og vitenskapelig interessert. Superheltene fra de gamle tegneseriene ble ikoner for dem som de kunne se opp til i denne fasen. Det at det skjedde nå var ikke tilfeldig, for disse tegneserieheltene kunne blitt adaptert i stor stil når som helst. Men noen visste at det lønte seg å vente.

 

Timing!

Til enhver tid så finnes det tusenvis av manuskripter i Hollywood-maskineriet som venter på å bli plukket opp. Disse manuskriptene kan ha ligget på vent i flere år. Det handler nemlig ikke bare om å bruke sine femten minutter i rampelyset på best mulig vis, men også om timing. Når den tidlige bølgen med «Batman»-filmer på 90-tallet viste at det lå profitt i solide superheltfilmer så ble mange adaptasjoner fra tegneserier foreslått og utviklet helt til script-stadiet. Men så ble det stille en stund, og «Spiderman» måtte tjene inn 800 millioner dollar før produksjonsselskapene våget å prøve seg på den sjangeren igjen.

 

The circle of life

Superheltfilmenes utvikling derifra har vært mangfoldig, men har gått i en stødig retning mot selvbevissthet. Karakterene ble også mer komplekse, og det var ikke alltid like klart om protagonisten gjorde godt eller vondt med handlingene sine. Hvis du sammenligner den neste milepælen; «Batman Begins», med «Spiderman» så fremstår Peter Parker som en speidergutt i forhold til Bruce Waynes plagede sjel. Året etter så kom en reboot; «Superman Returns» hvor Supermann stakk fra oppdragelsen av sin egen sønn, er full av angst over sin rolle som humanetisk romvesen og bruker mesteparten av klimakset i dødsrier med en kryptonittdolk i hjertet. Og dette var det store gyldne ikonet Supermann! Denne perioden (Som Christopher Nolan pent må ta på seg noe av skylden for) fra 2005 til ca. 2010 avlet frem teleskopordet Grimdark, som var et kjærlig mobbeadjektiv for superheltfilmer som tok seg selv alt for seriøst. «Batman Begins», «Superman Returns», «Ghost Rider», «Spiderman 3″ (muligens den grimdarkeste av de alle), «The Dark Knight» og selvfølgelig «Watchmen», en tre timer lang tåreperse om superhelter som en døende rase.

 

Superhipstere

2010 og 2011 var den lille perioden med selvironiske superheltfilmer av en relevant verdi før syklusen begynte på ny. «Kick-ass», «Scott Pilgrim vs. The World», «Super» og «Defendor» viste hvor distansiert disse superheltuniversene var fra vår virkelighet ved å ta elementer derifra og vise hvor mye de stod ut i realistiske settinger. Disse filmene fungerte som en kommentar på popularitetsbølgen av superheltfilmer opp til dette punktet og hvordan kanskje, bare kanskje, det var på tide å kaste litt kaldt vann i fjeset og begynne på nytt. Historiene var blitt så episke og så mye større enn livet at som virkelighetsflukt var det mest å regne som en enveistur. De selvironiske superheltfilmene markerte slutten for oppblåste superheltepos i denne runden, og markedet måtte preppes på ny for neste omgang.

 

Here we go again

Ut fra dette så kom oppbygningen til «The Avengers». 2011 var året hvor frøene ble sådd, med intet mindre enn fem superheltfilmer med opprinnelseshistorier. Ingen av filmene tjente mindre enn 200 millioner dollar, og tallene viste at markedet var klart for en ny runde opprampning av de episke dimensjonene. En kan ane konturene av hype-maskineriet som avgjør hvilke historier som skal fortelles når, og med hvilke budsjetter. Christopher Nolan kunne antageligvis jobbet på spreng for å få «The Dark Knight Rises» ut så fort som mulig etter «The Dark Knight», men slik som han har lagt opp tempoet for produksjonen så slippes filmen ut på et marked som ikke bare vil ha enormt episke historier, men som er vant til å tenke at det er normen!

Så hva er greia med superheltfilmer? Hype. Kald og kalkulert hype. Disse gudebildene blir bygget opp for oss slik at vi kan tilbe dem og i denne tilbedelsen gjøre de til noe mer. Uten mytosen rundt seg så er avhørsscenen fra «The Dark Knight» en pastisj av film noir-scener hvor skurken blir klynget opp mot veggen av detektiven, bare det at her så er den gjort med skurken i klovnesminke og detektiven utkledd som en flyvende rotte. Likeledes så er «The Avengers» som konsept så opphypet at det var dømt til å lykkes. Om fem-ti år så vil vi kanskje se tilbake og tenke at filmen er platt og usjarmerende, men her og nå så har filmen en så mye høyere verdi bare fordi publikum er preparert for visningen. En films motstand mot tidens tann er det mest pålitelige kvalitetsstempelet vi har, men det har ingenting for seg å sette seg ned for å vente et tiår eller så bare så man kan si at man hadde rett, at filmen virkelig ikke var så god, og få anerkjennende nikk fra resten av publikummet. Sånn sett så krever det mot å gå mot strømmen og prøve å si noe usagt om «The Avengers». Til tider så vil man tvile, og til tider så vil det føles som om man går glipp av noe som alle andre får med seg, men så lenge argumentene dine er gode så skal du aldri bekymre deg. Det eneste du skal passe deg for er å komme med uttalelser som:

«Noen ganger er en popcornfilm en god popcornfilm. Men det betyr da ikke at man kan gi The Avengers terningkast 6! Da kan man i det minste ikke se seg selv i speilet og kalle seg seriøs filmkritiker lenger.»

Selvfølgelig kan man gi The Avengers terningkast 6! Og du kan gi den terningkast 1! Så lenge du kan argumentere godt for synsuttrykket ditt så kan du si hva som helst om filmen. En seriøs filmkritiker er bare så god som det argumentene hans er. Ellers så er han bare en synser.

Jeg håper at jeg har fått oppklarert en del om superheltfilmers popularitet. Jeg måtte grave en del for å være bombesikker på påstandene jeg kom med.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits